Høyfjellstur og spiselige planter

Foto: Privat. 

I Uke 36 var klassen på en ukes høyfjelltur i nærområdet. På mandagen tok vi bussen til Grinde, hvor turen vår startet oppover i fjellet. Turen skulle vare frem til søndag, og da skulle vi ha tatt oss over fjellet og ned igjen til Sogndal. På turen hadde vi stort fokus på klima og arter i høyfjellet. Jeg syntes det var interessant å høre om alle de forskjellige plantene og deres funksjoner og syntes det var overraskende mange som var spiselige. Derfor tenkte jeg å skrive mer om 10 forskjellige planter det er mulig å spise i høyfjellet.

Harerug

Bistorta vivipara

Foto: Olaf Leillinger

Harerug er en liten plante med hvite eller rosa blomster i toppen. Den vokser over mesteparten av landet, og er registrert helt opp til 2280 moh. (Kristoffersen, 2007:40).

Harerug formerer seg ved hjelp av yngleknopper, som sitter på toppen av planten. Disse yngleknoppene kan begynne å spire mens de sitter på morsplanten, så når de faller ned på bakken, er knoppene allerede begynt å utvikle seg.

Spiselig:

Jordstengelen, bladene, fruktene og yngleknoppene er spiselige på planten, og har blitt brukt til både kosttilskudd (for eksempel i brød)(Kristofferesn, 2007:40). Det er spesielt knoppene som er mest spist på planten.

Fjellsyre

Oxyria digyna (syrefamilien)

Foto: Erlend Bjørtvedt

Fjellsyre vokser på fuktige steder, ved kilder og bekker, eller fuktige snøleier, og er vanlig i hele fjellkjeden, opp til 2160 moh. (Kristoffersen, 2007:38). Planten er lav, har røde blomster og tykke, runde blader i tette tuer i bunnen.

Spiselig:

Hele planten er spiselig og inneholder store menger av C-vitamin (Kristoffersen, 2007:38). Både samer og eskimoer har lagret denne planten som næringstilskudd om vinteren. Bladene inneholder dog mye oksalsyre, så man skal være forsiktig med å spise for mange ukokte. Spises planten sammen med melk, blir de nøytralisert. 

Blåbær

Vaccinium myrtillus

Foto: Mats Mikkelsen

Blåbær er en liten plante de fleste av oss kjenner igjen. Den har grønne stengler, rødlige blader og blåsvarte bær. Blåbær er vanlig i hele landet, og trives best i lyngskoger, myr og hei, hvor plantene ofte vokser tett i tett (Kristoffersen, 2007: 138).

Spiselig:

Det er bærene på planten som er spiselige. De er svært rike på antioksidanter, vitamin C og garvestoffer (bruker til mageregulerende middel)(Kristofferesen, 2007:138). Bærene blir ofte brukt til syltetøy, saft, vin, eller likør

Molte

Rubus chamaemorus (rosefamilien)

Foto: Privat

Molter eller multer er en krypende plante som vokser på næringsfattig grunn, som torvmyr, fuktig skog og lyngheier. Blomsten er stor og hvit. Det er en særbu plante, hvor det kun er hunnblomsten som utvikles til moltebær (Kristoffersen, 2007:93).

Spiselig:

Det er bæret på hunnplanten som er spiselig. Bæret er først rødt, og blir modent når fargen til slutt blir oransje-gult. Inneholder store menger av vitamin C,  og er brukt mye som næringsmiddel og i medisinsk bruk (Kristoffersen, 2007:93). Bæret inneholder benzosyre (naturlig konserveringsmiddel) og har dermed god holdbarhet. Bæret er ofte brukt i syltetøy og multekrem.  

Strutseving 

Foto: Marie Karlzon

Strutseving er en bregne som kan bli rundt 2 meter høy, og ofte i grupper. Bregnen vokser over store deler av landet, men er ikke så mye å se helt i sør eller helt i nord (Thomsen, 2015). Den trives i fuktig jordsmonn, langs elver og bekker, flommark, osv.

Spiselig:

Bregnen har blant annet høyt innhold av fiber, protein og antioksidanter, og har en næringsverdi på høyde med spinat (Thomsen, 2015). Strutseving blir spist mye i Nord- Amerika og Asia, og har lenge blitt både ristet og kokt. Mange ser på planten som en grønnsak som blir mer og mer tatt i bruk.

Geitrams

Chamerion angustifólium

Foto: Marie Karlzon

Geitrams er en pen, rød/lilla blomst som vokser i skog, mark, hogsfelt, urer eller rasmark over hele landet (Kristoffersen, 2007:117).

Spiselig:

Mye på denne planten er spiselig. Man kan for eksempel spise nye skudd som asparges, eller bladene som salat (blir fort beske, så bør spises tidlig) eller tørkete blader til te (Hjelmstad, 2011). Planten er også blitt brukt som fór til dyr (Kristoffersen, 2007:117). 

Einer

Juniperus commúnis

Foto: Mats Mikkelsen

Einer vokser svært sakte, og kan bli svært gamle.  I fjellet er einer en lav busk på, men kan også bli opp til flere meter høy i lavlandet. Einer vokser over hele landet, og alt fra Grønland til California. Commúnis betyr vanlig, noe som beskriver planten relativt godt. Einer kan vokse i nesten all slags jord, så lenge den får nok lys (Kristoffersen, 2007:25).

Spiselig:
Det er einerbæret, som er spiselig på planten. Første året er bæret grønt, mens de er gråblå påfølgende år, og da også modne.

Einer har tidligere blitt brukt mot sykdommer, men i dag blir den mest brukt som krydder, te og i diverse matretter (Kristoffersen, 2007:25).

                                      Fjellmarikåpe
                                                    Alchemilla alpina

Foto: Truls Lerdhal

Det finnes flere forskjellige typer Marikåpe, også i Norge, men man skiller sjeldent mellom plantene. Planten foretrekker kalkfattig grunn som hei, beitemark og tidlige snøleier, og vokser ofte i tette tuer.

Spiselig:

Marikåpe er ofte blitt kaldt for kvinneurten, ettersom den alltid skal ha hatt en kvinnelig guddom til beskytter. Urten skal også ha god en livmorsstimulerende effekt, og kan hjelpe kvinner til å få en god fødsel. Den skal også være helbredende for ureglmessig, smertefull mentruasjon, infisert skjede og andre underlivsplager, som diaré, tarmgass, brokk og mye mer.

Marikåpe er også effektiv mot utslett, eksem og andre hudproblemer, så den er ofte brukt i hudkremer. (Hjelmstad , 2013).

Rosenrot

Rhodiola rosea

Foto: Knut-Sverre Horn

Rosenrot er en særbu, strak plante, med gule blomster samlet i toppen på hver stilk. Planten er vanlig i hele fjellkjeden, og vokser på både tørre og fuktige berg, vierkratt, enger og heier (Kristoffersen, 2007:70).

Spiselig:
Rosenrot inneholder store menger C-vitamin og skal ha hatt god effekt på fysisk og psykisk stress. Den er brukt både som lege- og næringsmiddel. I dag blir den mest brukt i kosttilskudd (Kristoffersen, 2007:70).

Tepperot

Potentílla erécta (rosefamilien)

Foto: Arnstein Rønning

Tepperot er en krypende plante, som ofte vokser i tuer. Planten har en gul blomst med fire kroner, og vokser i skog, eng, myr og hei over deler av landet. Planten er meget vanlig i Sør-Norge, men stiller sterkere krav til jordsmonn desto lenger nord i landet man kommer (Kristoffersen, 2007:90).  

Spiselig:

Tepperot inneholder garvesyre som virker stoppende ved diaré og løs mage (Kristoffersen, 2007:90). Blir også brukt mye som te.

Kilder:

Hjemstad., R. (2011). Geitrams. Hentet 25.11.15. Fra http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/epil_ang.htm

Hjelmstad, R. (2013). Marikåpe. Hentet 17.11.15 fra http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/alch_vul.htm

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS. 

Thomsen,. M. (2015) Strutseving – sunn grønnsak og taktekke. Hentet 25.11.15. fra http://www.skogoglandskap.no/Artsbeskrivelser/strutseving/default_view

Bretur til Jostedalen

Foto: Privat.

I uke 38 var vi så heldig å få en uke på bre, og vi var til og med innom tre forskjellige; Nigardsbreen, Tuftebreen og Fåbergstølsbreen. Det var en artig tur hvor vi lærte mye om breens bevegelse og dens påvirkning på landformasjoner i Norge. Vi øvde en del på stegjernsteknikk og på hvordan vi skal få opp en som faller ned i en sprekk. Og det er det jeg tenker å skrive mer om nå - Kameratredning, redning ved enkel hjelpetalje.

I breboka til DNT står det en enkel og grunnleggende "oppskrift" på hvordan man skal redde noen ved bruk av hjelpetalje. Dette er ment som retningslinjer, og ikke et fasit svar:

1. Avlast tauet
For å unngå unødvendig belastning og vanskeligheter, bør man starte med å avlaste tauet mellom den falne og den nærmeste. Dette gjør det videre arbeide mye lettere for alle parter, i tillegg til at både den falne og resten av taulaget er sikret for eventuell videre fall. For å avlaste tauet så må man feste det i et annet feste. Da setter man en isskrue om man har mulighet, eller eventuelt et snøanker. Deretter fester man en klemknute på hovedtauet, som igjen festes i en karabin til isskruen/snøankeret. Prøv å få klemknuten så langt frem på hovedtauet som mulig, slik at man får mest mulig spillrom. Når ankeret er satt, kan hele taulaget bevege seg forsiktig fremover, slik at sikringen kan gjør det den skal, nemlig å avlaste tauet (Haslene, 2011:140).

Foto: Torgeir Sørmo Holmslet, Bilde: Avlasting av tau, hjelpetalje, Nigardsbreen.

2. Kom frem til kanten
Nå som tauet er avlastet, er det viktig å komme seg frem til kanten, slik at man kan kommunisere med den falne. Det er også viktig at den som skal frem til kanten hele tiden er sikret til hovedtauet, slik at man unngår nytt fall. Hvem som går frem til kanten kan variere, men det beste er enten den som er nærmest den falne eller eventuelt den bakerste i taulaget (jeg går ut ifra den som er nærmest den falne i denne fremgangsmåten)(Haslene, 2011:141).

Foto: Torgeir Sørmo Holmslet, Bilde: frem til kanten, hjelpetalje, Nigardsbreen. 

For å kunne komme seg frem til kanten, så må man kunne bevege seg fritt på hovedtauet. Da fester man en ny klemknute på hovedtauet, foran den klemknuten som avlaster tauet (slik at du kommer lenger frem). Til denne klemknuten fester du en slynge, som du igjen fester med en skrukarabin til et innbindingspunkt i sitteselen din (mellom begge punktene i helsele). Da er du festet til hovedtauet gjennom denne nye sikringen, og du kan dermed trygt knytte deg ut fra den opprinnelige innbindingen. Beveg så klemknuten på hovedtauset slik at du når frem til kanten. Husk å hold slyngen stram, slik at du ikke faller du også (Haslene, 2011:142).

3. Kommunikasjon
Hallo? Går det bra? Snakk med den falne og informer om hva som skal skje. Finn ut om den falne er ved bevissthet eller ikke (mest sannsynlig bevisst, og også utgangspunktet for videre fremgangsmåte). Om det er snø som må fjernes fra snøleppa, så er det fint å si ifra til den falne, slik at han kan dekke seg til og forberede seg på snøfall. Forklar hva dere skal gjøre og at det kan ta litt tid (Haslene, 2011:142-143).

4. Hjelpetalje
Sett opp hjelpetaljen. Da kan men enten bruke samme sikringsmiddel som allerede er satt opp, eventuelt feste en ny en (en ny kan være lurt på dårlig feste eller snø). Få så tak i et tau som er minst dobbel lenge mellom personene i taulaget, slik at tauet rekker fra festningspunktet, ned til den falne og opp igjen. I enden av hjelpetauet lages en dobbel åttetallsknute, som festes i sikringsmiddelet. Deretter festes en karabin løst på tauet (slik at avstanden til den falne kan korrigeres underveis) som senkes forsiktig ned til den falne. Den falne får tak i karabinen som han så fester i et høyt innbindingspunkt i selen. Om det er snø, så må man legge en sekk (eller annet) på kanten, slik at tauet ikke graver seg inn i snøleppen. Det er viktig å sikre sekken også, her kan man bruke sikringsmiddel, snøanker eller isøksen (Haslene, 2011:143-145).

Foto: Torgeir Sørmo Holmslet, Bilde: ned med hjelpetaljen, hjelpetalje, Nigardsbreen. 

5. Heising
Når den falne er festet i hjelpetauet, så kan heisingen begynne. La det skje rolig og kontrollert. Den falne bestemmer tempo. Mens den falne blir heist opp, så er det viktig at han også strammer klemknuten sin, slik at han unngår tilbakefall. Vær forsiktig når den falne når kanten. Det kan være svært ubehagelig å bli dradd inntil isen. La heller den falne få klatre opp selv (Haslene, 2011:145-146).

6. Reversering
Når den falne er kommet seg trygt opp, så må fremgangsmåten reverseres, slik at turen eventuelt kan fortsette eller slik at dere kan komme dere ned i trygghet.
Mens nummer 2 i rekken binder seg selv tilbake til det opprinnelige innbindingspunktet, kan den falne begynne å pakke sammen ved å løsne sikringsmidlene, og kveile sammen tauet. De er begge hele tiden festet i hovedtauet, med de andre i taulaget som kjøttvekt om noe skulle skje (Haslene, 2011:146).

Om alt er ok, så kan turen fortsette.


Kilder: 
Haslene., S. (2011) Breboka - Håndbok i brevandring. Oslo, DNT fjellsport.

Veiledertur

Fra onsdag til fredag i uke 41 var vi på tur sammen med første, andre og tredje klasse friluftsliv + outdoor education. På denne turen skulle tredje klasse være veiledere for oss andre, og vi skulle ha en rolig og hyggelig tur til ett valgfritt område. Våre veilerede valgte å ta oss med til Middagshaugen, som var et suverent valg. En finere bålplass har jeg ikke vært borti.
Bilde: Bålplass, Sogndal, Sogn og Fjordane, Norge. Foto: Privat.

Fokuset på turen var blant annet sporløs ferdsel og rolig friluftsliv, og det kan jeg trygt si at vi klarte å holde oss til. Det var en meget behagelig tur, hvor vi alle kunne øve oss på det vi selv ville bli bedre på. Da valgte jeg å fokusere på bål og hvordan fyre på en god og sporløs måte, så jeg tenkte jeg skulle dele min erfaring med dere. 

1. Lag bålgropen

Det er lurt å fjerne lyng og andre planter fra område man tenker å fyre bålet. Da tar man en spade og spar bort hele overflaten og legger på en grei plass (slik at man kan legge det tilbake når man er ferdig). Når det er relativt lite vegetasjon i gropen, så kan man godt legge steiner rundt området, slik at ilden ikke sprer seg videre i lyngen, og varmen kan også reflekteres tilbake (Langset, 2015).

2. Samle fyringsmaterialet

Det er lurt å samle nok ved før en starter på tenningen. Da funker selvfølgelig tørt tre bedre enn bløtt. Om det er fuktig ute, så finner man gjerne tørt materialet under granbaret. Man bør også variere i tykkelsen på treet, slik at man kan bygge på bålet etterhvert som det tar fyr. Ellers bør man holde seg til dødt tre, slik at man ikke ødelegger vegetasjonen unødvendig. Det er som regel massevis av falne trær rundt om i skogen.  

Det aller beste fyringsmaterialet man kan finne er tørr never (https://no.wikipedia.org/wiki/Never).  Never er bark fra bjørketrær, og er i tillegg vanntett, så da spiller det som regel liten rolle om resten av veden er fuktig.  

3. Forberedelse til tenning

Oppstablingen av veden har også en del å si på om bålet blir vellykket eller ikke. Om du har massevis av tørt materialet, småspikk og never, så spiller oppsettet liten rolle så lenge det blir tilstrekkelig med oksygen til flammene. Om materialet skulle være litt bløtt, så blir det straks viktigere med en god oppstabling. Det er flere måter å legge opp til en bål, men en god løsning på vinterstid eller bløtt materialet er å lage et vinterbål. Da legger man de største vedkubbene i bunnen, og stabler mindre og mindre biter oppover og tilslutt never til å fyre med. Husk mellomrom i midten slik at oksygenet kommer til helt ned. Når man da får fyr på toppen, vil flammene brenne seg nedover med tiden. Med som regel holder det å lage seg et pyramidebål, som er formet slik navnet tilsier, og det er også det vi gjorde på denne turen. Vi bygde da en pyramide av veden, med mindre never i bunn slik at vi fikk fyr (Langset, 2015).

4. Tenning av bål 

Når vi da begynner å fyre på neveren, vil flammene sakte men sikkert komme, og det er da viktig å fortsette å legge på fyringsmateriale. Det er da viktig å legge på litt og litt og bygge på med større og større vedkubber (Langset, 2015). Legger man på for stort materialet med en gang, så vil flammene kveles og dermed slukke. Tålmodighet varer lengst.

5. Let the flames live 
Nå har man forhåpentligvis fått fyr på bålet, og for at det skal fortsette å være fyr, så må man fortsette å legge på ved. Og nå som man har fått godt med fyr, så kan man også legge på større vedkubber, prøv å legg de på slik at det fremdeles kommer oksygen til flammene, så vil bålet holde seg i livet så lenge den får ved. 

Alle foto: Privat.

Kilder: 
Langset,. K. G. (2015). fem tips for vellykket båltenning. hentet 16.11.15. fra http://www.aftenbladet.no/familieogoppvekst/Fem-tips-for-vellykket-baltenning-611610_1.snd

hentet 16.11.15, fra https://no.wikipedia.org/wiki/Never

Padleteknikk for nybegynnere

Første turen vi var på som klasse gikk til Holm, Sogn og Fjordane. Dagsplanen varierte mellom å padle kano og kajakk. Etter to dager med kajakk, kunne de som ønsket seg våttkort, hente det på kontoret til Eivind. Jeg syntes det var veldig spennende å padle kajakk, så jeg vil i denne teksten fokusere på god teknikk som ble gjennomgått. 

Når man skal begynne å padle i en havkajakk, så er det noen grunnleggende teknikker og ferdigheter som bør innøves fra starten av, før man gir seg ut på tur. Ved å ha en grunnleggende forståelse om hvordan man skal sitte i en kajakk, hvordan kajakken drives fremover og hvordan man svinger, vil dette gjøre padleturen og opplevelsen tryggere og gøyere. Nesten uansett hvilket ambisjonsnivå du har innen padlingen, bør du beherske ombord- og ilandstigning, fremdriftstak og enkle styretak. 

Bilde: Holm, Sogn og Fjordane, Norge. Foto: Privat

Steg 1 - Sitt riktig
Legg kajakken på en stabil plass, hvor du kan sitte oppi kajakken uten å miste balansen. Først bør du justere ryggstøtten, og deretter avstanden mellom setet og fotstøttene. Man skal sitte med knærne trukket opp på siden, med litt bøy på bena, før tåballen treffer fotstøttene. Prøv å sitt så avslappet og komfortabelt som mulig. Juster til slutt den eventuelle ryggstøtten slik at den er så stram at den støtter deg i riktig sittestilling uten å hindre bevegelse i nedre del av ryggen (Køhn & Rishovd, 2007)

Steg 2 - Padleteknikk for nybegynnere
Det er lurt å lære seg padleteknikk på kajakker uten ror først, slik at man behersker svingeteknikker uten hjelp, i tilfelle noe skulle skje med roret eller om man kommer ut for grov sjø.

Framdriftstak
Å lære seg riktig fremdriftstak er noen av det viktigste, men også vanskeligste i starten. Det er viktig å lære seg kunsten av å fordele belastningen på hele kroppen og kjernemuskulaturen, og ikke bare armene, som mange har lett for å gjøre i begynnelsen.

Begynn med å vri kroppen fram på venstre side. Stikk åra i vannet på samme side når du har vridd deg fram så langt du kan i normal sittestilling (åren skal ned i vannet omtrent hvor du har foten din). Trekk så åra bakover med nesten strak arm mens du samtidig vrir deg bakover på padletaksiden. Når årebladet passerer hofta kan du løfte det opp av vannet. Parallelt med dette vrir du overkroppen framover på høyre side, og gjentar taket på den siden. Tenk deg at ryggen er en akse som er festet i kajakksetet, og at overkroppen bare vrir seg rundt denne (Køhn & Rishovd, 2007).

Sveipetak
Dette er et enkelt padletak der årebladet føres ut i en bred bue fra baugen og bakover mot akterstevnen. Teknikken gjør at kajakken svinger vekk fra padlesiden. Trenger man større effekt på svingen, kan man lene tyngdepunktet i kajakken til samme side man tar sveipetak på. Eksempel: Man tar et sveipetak på høyre side, samtidig som man lener seg til høyre (så lenge man klarer og trenger) og kajakken vil svinge til venstre (Køhn & Rishovd, 2007).

Styretak
Ganske lik sveipetak, bare man begynner bak og fører åra framover mot baugen i en bred bue. Jo bredere bue, desto større svingradius. Har du behov for å svinge kraftig, kan en kombinasjon av sveipetak og styretak på hver sin side nesten rotere kajakken rundt sin egen akse (Køhn & Rishovd, 2007).

For en visuell illustasjon av det jeg nettopp har beskrevet, så kan det være lurt å sjekke ut denne videoen:

Video: Paddleteknikk med kajaksidan.se

Kilder: 
Køhn,. Ø. Rishovd., H. (2007). Kajakk. Boksenteret, hentet 04.09.15. fra http://kajakk-guiden.no/padleteknikk/

Paddelteknik med Kajaksidan.se. (2014). Videoklipp. hentet 04.09.15 fra https://www.youtube.com/watch?v=2kTjVmnDFAc